BN141 - SEPTEMBER 2025

17.09.2025 JOHNNY ANDREASSEN

J.T. LAURITSEN & THE BUCKSHOT HUNTERS 
Still Be Friends
Hunter Records

Et magisk album som vokser inn på deg

Det er aldri bare bare å ha store forventninger til en plateutgivelse. Som jeg jo hadde til J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters første plate­utgivelse siden covid. Syv år etter fantastiske Blue Eyed Soul Vol1 og fem etter nesten like fantastiske Blue Eyed Soul Vol2. Det er store sko å fylle, og jeg gledet meg villt.
Dette er et av de mange gode eksemplene på hvor mye du mister, du som bruker Spotify eller lignende for å finne ut om du liker en plate før du kjøper den fysisk på CD eller LP. For da ville du gått glipp av denne nye perlen av et album fra dette hardhaus-bandet med røtter rundt Lillestrøm. For første gang jeg hørte dette albumet ble jeg umiddelbart skuffet. Melodiene låt altfor safe og tradisjonelle i sine valg, og selv om det føltes traust og bra i formen så var det langt fra mine forventninger. Første gangen.
Men heldigvis tar det lang tid å male et stakitt-gjerde, som jeg fylte tiden med mens jeg spilte dette nye albumet. Og mirakelet: Mye skjedde underveis. Albumet vokste på meg med uforbeholden styrke, og jeg tør nå å si at dette er et fantastisk – tør vi si – comeback. Med mange tekster fra den, i musikkens rootsverden, store låtskriveren Gary Nicholson. Topp lydproduksjon av Morten Nordskaug, JT og Delbert McClintons bandleder Kevin McKendree, og fine gjesteopptredener fra Kid Andersen, Curtis Salgado, Kevin McKendree, Andrew Duncanson og selveste Delbert McClinton. Og hans egen hær med Paul Wagnberg på Hammond, Ronny Aagren på gitar, Stina Stenerud på vokal, Jon Grimsby på trommer, Morten Nordskaug på bass og alltid like glimrende Arnfinn Tørrisen på gitar i sin beste form. Hvordan kunne jeg ikke skjønne at dette er øverste hylle med en gang? Det er rett og slett fordi Blue Eyed Soul-utgivelsene eleverte dette bandet så mye at man kanskje hadde urealistiske forventninger, at melodivalg­ene er safe og i første lytterunde kan føles som «yesterday news», men mest av alt fordi det levde livet og kameratskapet og meldinger til både kone/samboer, og verden trengte litt tid til å komme under huden. Men når det skjer, så begynner du å legge merke til alle detaljene i spillet, i gitarene, orgelet, rytemeseksjonen som er stram som Steely Dan til tider. Så lærdommen er: Stol aldri på første lytt. Stol aldri på Spotify.
Men mest av alt er det Jan Tore Lauritsens stemme. For en «pipe» han har. Faktisk kan den på sitt beste minne meg om Boz Scaggs på 70-tallet. Det er en snert der som er helt unik. Det er bare å sette seg ned med kickstarten på «How come my bulldog don’t bark», Steely Dan licksene på «Friction», den elegante soulvibben på «More days like this» med følelsen av Tad Robinson med Bobby King og Terry Evans i koret, Delbert-svinget i «Hold what I got», jazzfølelsen i blueslåta «Easy kind of livin», som føles som et konsertopptak en sen kveld på en ladet klubb i en amerikansk storbye, med eminent orgelspill av Palle Wagnberg, og det nye soul/blues stjerneskuddet Andrew Duncansons «Taking time» som danser deg inn i nattetimene.
Og de roligere og mer «til hjertet» låtene som tittelsporet «Still be friends», «No good place to cry» og ikke minst «Stronger than you need to be» vokser veldig på deg fordi budskapet er levert med sjel. Sistnevnte låt er for øvrig skrevet av nevnte Gary Nicholson sammen med vår favoritt Bruce McCabe, som tidligere var bandleder for Jonny Lang. Og vi har ikke nevnt «remake»-versjonen av Delbert McClintons «When Rita leaves» med Delbert i duett med JT. For en nerve det stråler i låta, der Delbert selv slår inn. Magisk. Doug Sahm er henrykt oppe i rock’n roll heaven, hører jeg. Og JT spiller trekkspill, noe han burde gjort mer av på albumet, synes jeg. For eksempel kunne trekkspillet gjort jobben i stedet for Hammondorgelet på «I oughta know». JT og bandet skal være forsiktig med å miste sitt særpreg.
Men spist er spist og gjort er gjort. Still Be Friends er et album for oss som er konfirmert for 40-50 år siden. Sånn er det. Et magisk album som vokser inn på deg, som de beste albumene gjør. Så ikke gå i Spotify-fella, så får du oppleve julen igjen. Ekte musikk, ekte musikere fra et stort norsk/amerikansk JT-­kollektiv med masse på hjertet som treffer deg, utrolig fin groove i det som ligger bak vokalen, gitaren og litt sax, og masse detaljer som du elsker når ting får satt seg. Begynn med åpningssporet og «More days like this», så er vinflasken på bordet, og det er fredag på en mandag.
Den som fant opp musikken gjorde livet på jorda godt å leve for menneskeheten. Dette bandet, dette albumet, er et av de beste bevis på det.

Jan Ivar Høgrud

Off The Record

17.09-2025

J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters With Friends

Still Be Friends

Hunters Records

30 års jubileum for et av landets ledende bluesband.

20. september i år er det 30 år siden J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters entret den norske musikkscenen. Det skal selvfølgelig behørig feires med deres nye album Still Be Friends som er det tiende albumet i rekken samt en jubileumskonsert i Lillestrøm kulturhus. De er utvilsomt Norges ledende eksponenter for soul- og bluesmusikk med en omfattende karriere som har satt dype spor etter seg både nasjonalt og internasjonalt. I albumkatalogen finner vi sterke skiver som debutplaten J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters (1995), My Kind of Blues (1999), Blue Eyed Soul Volume 1 (2018) og oppfølgeren Blue Eyed Soul Volume 2 (2020). Det har blitt tre tiår med en særegen miks av deres velkjente soul- og bluestoner som publikum har fått oppleve gjennom bandets energiske og følsomme liveopptredener.

Frontmann Jan Tore Lauritsen er kjent for sin sjelfulle vokal og sitt karakteristiske uttrykk på trekkspill og munnspill, samt hammondorgel ved spesielle anledninger. Han mottok Notodden Blues Festivals Bluespris i 2014 og i 2015 tok bandet 3. plass i European Blues Challenge i Brussel. I 2017 nådde de semifinalen i International Blues Challenge i Memphis, i konkurranse med over 260 band fra hele verden. I 2022 fikk jeg gleden av å ta en prat med J. T. Lauritsen på Notodden Blues Festival og oppleve energien som strålte fra scenen da de spilte på Bellman Kulturpub.

På den nye skiva Still Be Friends har J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters med seg et stjernelag av gode musikervenner. Her kan vi nevne store navn som legendariske Delbert McClinton, Curtis Salgado, Mike Farris, JW-Jones, Kevin McKendree, Michael Joyce, Jack Bruno, Kid Andersen, Trez Gregory, Paul Wagnberg, Ronny Aagren og Michael Wallace. J. T. Lauritsen forteller at det er masse goodwill som skulle til for å få utgitt ei sånn plate og at det har vært en reise i seg selv, og det handler om det de har gjort de siste ti årene. Etter å ha lyttet til denne plata en rekke ganger så føler jeg at det er en av årets store bluesutgivelser som tar lytterne med på en fantastisk musikalsk reise i tid og rom fullt av minnerike øyeblikk, spilleglede og følsomme stunder.

På denne platen står høydepunktene i kø som den dampende åpningslåten How Come My Bulldog Don't Bark som gynger uanstrengt avsted og den nydelige tittellåten Still Be Friends med følsomme gitartoner fra Kid Andersen og lekne akkorder på Hammond B3 fra Paul Wagnberg. Det er flere store duettspor på dette albumet som Friction der J. T Lauritsen får selskap av selveste Curtis Salgado, og du verden som de to herrene leverer. Dette er også det første av flere spor på plata der en av mine favoritt trommeslagere Jack Bruno spiller. En mann jeg hadde gleden av å oppleve live i Drammenshallen i 1985 med Tina Turner på hennes Private Dancer turne.

When Rita Leaves er et av de store høydepunktene på plata der J.T. Lauritsen får selskap av låtens opphavsmann Delbert McClinton på vokal. Jan Tore møtte McClinton på Notodden Blues Festival i 2005 og de snakket sammen om livet og musikk. McClinton inviterte han opp på scenen med sitt trekkspill for å spille When Rita Leaves for første gang. Nå 20 år etter at de møttes spurte han Delbert om han ville synge sangen igjen på den nye platen, og svaret ble ja. Resultatet finner du altså på Still Be Friends, en helt ny versjon med Delbert McClinton og J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters. Et virkelig følsomt øyeblikk og en sånn låt som gir deg gåsehud på armene av ren musikkglede. Ellers vil jeg gjerne få nevne låter som soulperlen Stronger Than You Need To Be signert Gary Nicholson, David Z og Bruce McCabe, Hold What I Got der J. T. Lauritsen og Curtis Salgado imponerer stort igjen og hvor vi får en slående saxsolo av Dana Robbins. Når vi først snakker om dama som har spilt med bla. Aretha Franklin, Barry Manilow og Delbert McClinton, så er hennes bidrag på No Good Place To Cry helt enkelt så utrolig vakkert og bare nyt den sjelfulle vokalen til J. T.

Easy Kind Of Living er en stor blueslåt der go' foten tramper takten til Lauritsen sin eminente vokalfremføring, de briljante gitartonene fra Christoffer «Kid» Lund Andersen, Paul Wangbergs Hammond magi og den vakre koringen til Lisa Andersen. Plata avsluttes med den livlige Taking Time med storslått fremføring av J. T. Lauritsen og Andrew Duncanson som slapp det fantastiske albumet California Trap 28. mars i år. En feiende flott avslutning på ei stor bluesskive.

J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters er: J. T Lauritsen (vokal, trekkspill, munnspil, orgel), Morten Nordskaug (bass, kor), Jon Grimsby (trommer, kor), Arnfinn Tørrisen (gitar) og Ian Fredrick Johannesen (gitar). Plata er produsert av Morten Nordskaug og J. T. Lauritsen. Ansvarlig produsent er Kevin McKendree. Mixing og mastering av Morten Nordskaug.

Lørdag 20. september slipper J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters sitt nye album Still Be Friends og du trenger autentiske skiver som dette som vil lyse opp i den mørketiden som vi nå snart går inn i. 30 år med soul og blues skal nå feires og resultatet finner du i form av 12 helt fantastiske låter på et av årets fineste bluesalbum. Dette er plata du må ha i samlingen.— sammen med JT Lauritsen.