Review
Review 2025/2026

J.T. LAURITSEN Still Be Friends
Hunter Records
BluesMusicStore.com (USA)
There are many quality blues bands throughout Europe. Few have actively traveled to our shores outside of occasional participation in the Blues Foundation’s International Blues Challenge. J.T. Lauritsen is one European artist who has made a point of cultivating an American following. He has been a regular on Delbert’s Sandy Beaches January cruise, he has run the Pro-Am Jam on the Legendary Rhythm & Blues Cruise, he and his band have played the Tampa Bay Blues Festival, and he has traveled to the States to record at Severn Records and Ardent Studios in Memphis.
Now Lauritsen and his Buckshot Hunters are celebrating 30 years of soul and blues with their tenth record, a generous helping of music and friends from the band’s Norwegian roots and American friends. Lauritsen is a Norwegian B-3 and accordion player who knows how to put the party into his music. Whether live or on record, Lauritsen knows how to move audiences with his music.
For this celebration, Lauritsen recorded with his core band of Big Jon Grimsby (percussion), Arnfinn Torrisen (guitar since 1994), Ian Johannessen (guitar), Morten Nordskaug (bass), Paul Wagnberg (B-3), in addition to past band members, Stina Stenerud (vocals) and Ronnie Aagren (guitar & vocals).
But Lauritsen’s list of guests is a who’s who of blues talents: Delbert McClinton, Curtis Salgado, Kevin McKendree, June Core, Kid Andersen, JW Jones, Dana Robbins, Mike Farris, and Andrew Duncanson.
Lauritsen and his usual band kick off the party Buckshot Hunters style with Howard Tate’s “How Come My Bulldog Don’t Bark.” The band follows with its soul blues sweet spot on “Still Be Friends,” adding Andersen, Core, and Lisa Leuschner Andersen. That same ensemble is also featured on the noir-ish “Easy Kind Of Living.” “Friction” and “Hold What I Got” has Lauritsen and Salgado tradin’ vocals. Delbert joins the party “When Rita Leaves”; Mike Farris and Lauritsen testify love on “More Days Like This”; Robbins’ tenor offers the perfect soulful foil to Lauritsen’s aching vocals on “No Good Place To Cry”; and Duncanson and Jones combine on “Takin’ Time,” a feel good, perfect way to end the party.
Lauritsen’s arrangements of each song allow space for you to hear the uncluttered work of his all-star collection of musicians and singers. Definitely a CD that captures a diversity of music to play over and over.
— Art Tipaldi
J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters: Still Be Friends
Hunters Records
https://www.bluesinbritain.org
Jan Tore Lauritsen celebrates three decades of fronting Norwegian soul/blues outfit The Buckshot Hunters with a project three years in the making. Ensuring this labour of love would actually work clearly required a little bold indulgence, entailing three trips Stateside to work with the great and the good.
‘JT’ is an accordion and keyboard man but here it’s his vocal prowess that stands out. Even so, he still calls on the occasional guest singer to join the sessions, each seemingly invited with particular songs in mind, And it’s Lauritsen’s choice of songs which seals the whole deal, a dozen tracks by top songsmiths from Tennessee and Texas. Gary Nicholson, Nashville’s leading songwriter to the stars, is all over this set.
The door is kicked open with some rocking blues, a stomping ver sion of ‘How Come My Bulldog Don’t Bark,’ originally a 1966 Verve 45 for Howard Tate. Lauritsen’s vocal has just the right swagger and punch with Ian Frederick Johannessen’s lead guitar expressive enough to even add a few restrained doggy ‘howls.’ Next up is the gently rolling soul of ‘Still Be Friends,’ underpinned perfectly by Paul Wagnberg’s Hammond B3 and one of two tracks here recorded at Greaseland, a studio cum small Norwegian outpost on the west coast run by guitarist Christoffer Lund Andersen who gets more of a chance to shine with some chunky guitar on his own ’Easy Kind Of Living’, an increasingly power ful blues shuff le again pushed along by Wagnberg and enhanced by backing vocals from Andersen’s wife Lisa, essential to the package.
JT takes the chance to employ his accordion with due subtlety, matched by accompanying aching guitar twang, for a faithful version of Delbert McClinton’s ‘When Rita Leaves,’ one made even more authentic by getting the main man to sing on it. Delbert’s vocals are a little more ‘lived-in’ these days, actually perfect for a song so full of regret, while ‘I Oughta Know’ which precedes it, is so ‘pure Delbert’ that I was delighted to see it was co-writtten by his son Clay. Curtis Salgado and Lauritsen exchange vocals, with equal aplomb, on the funky ‘ Friction’ and ‘Hold What I Got’ a piece of sax-fused solid soul, both penned by Nicholson who also contributes another real highlight, the poppy soft shuffle ‘Soulshine’ featuring the controlled twin-guitar skill of regular Buckshot boys Torrisen and Johannessen.
John Bottomley
https://www.bluesinbritain.org
J.T. LAURITSEN & THE BUCKSHOT HUNTERS WITH FRIENDS
Still Be Friends
Hunter Records HRCD 012025
Norwegian singer J.T. Lauritsen started The Buckshot Hunters in 1991 with guitarist Vidar Busk, who is no longer in the
band. After releasing ten albums, J.T. has become a well-known name across Europe. This latest album prominently
features Gary Nicholson, an American singer-songwriter who penned seven of the twelve tracks. Other contributors
include Andrew Duncanson, Howard Tate, and various other songwriters. The songs were carefully selected,
showcasing a mix of soul, rhythm and blues, and singer-songwriter styles, with touches of rock ‘n’ roll and ska. Each
track is filled with genuine emotion and musical skill. The collaboration with artists like Delbert McClinton, Curtis Salgado,
the amazing Mike Farris, Andrew Duncanson, guitarist Kid Anderson, keyboardist Kevin McKendree, drummer Jack
Bruno, and ten additional guests enhances the album's depth.
A standout for me is the lovely Latino song “When Rita Leaves,” where Lauritsen showcases his accordion skills. His voice holds its own against talents like Duncanson, McClinton, and Salgado, bringing warmth and a rich life experience that elevates each song.
This is an album to sit back and savor. Relax and take in its beauty. It’s a remarkable collection that will leave you feeling uplifted and warm inside.
Peter Jacobs

With a little help from my friends
J.T. Lauritsen and his band, The Buckshot Hunters, have been traveling the world for 30 years, serving as accomplished ambassadors of “blue-eyed soul,” made in Norway. To mark their 30th anniversary, the quintet has released its tenth album: Still Be Friends, featuring contributions from 17 guest artists from around the globe.
Von Christoph Ulrich
The party is over, but the euphoria lingers. “It was fantastic—I’m still flying,” enthuses Jan Tore Lauritsen. It was a rousing celebration that took place on September 20, 2025, in Lillestrøm. Four hundred guests gathered at the Lillestrøm Cultural Center, about half an hour from Oslo, to celebrate 30 years of J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters. At times, they found themselves facing as many as 17 artists who had also traveled to the bandleader’s hometown to celebrate. It was a kind of celebration that says a lot about this blues, soul, and R&B band: friendships, on and off the stage, are a core part of their DNA.
Without the support of friends who stood by them at the right moments—offering encouragement as well as tangible help—the quintet led by the former Hammond organist turned accordion and blues harmonica player and singer would not be what it is today: a fixture on international stages, multiple award winners, and surrounded by a prominent circle of fans and friends. That circle includes, among others, four-time Grammy winner Delbert McClinton, blues and soul singer Andrew Duncanson, and Grammy-winning hit songwriter and producer Gary Nicholson.
These transatlantic friendships—as well as those cultivated closer to home—are reflected on the band’s new, tenth album. McClinton, Duncanson, Curtis Salgado, Mike Farris, J.W. Jones, Kevin McKendree, Michael Joyce, James Pennebaker, Jack Bruno, Dana Robbins, Kid Andersen, Trez Gregory, Lisa Leuschner Andersen, Stina Stenerud, Paul Wagnberg, Ronny Aagren, and Michael Wallace all took part in recording the songs. Most of the material was written by Nicholson—and by the other guest artists.
The recording sessions themselves felt like a kind of birthday gift, says J.T. Lauritsen. “The traveling and meeting everyone, in so many different places, and the recording sessions where we didn’t know where they would lead.” That, he says, is generally the appeal of working in the studio for him: recording without knowing exactly where you’ll end up. In a very real sense, though, Lauritsen found himself arriving at a number of sonically rich destinations during the sessions.
Visiting them one after another would make for a spectacular road trip through the musically significant regions of the United States. “We started at The Rock House USA in Franklin,” he says, dropping an imaginary pin in a small town near Nashville, Tennessee. After recording under the direction of studio owner and engineer Kevin McKendree, the journey continued north on the map. “Then we went on to Chicago with Andrew Duncanson, working in an analog studio with tape machines,” Lauritsen explains. He’s referring to Earth Analog Studio in Champaign, Illinois—about a two-hour drive from Chicago. The next stop—one could easily have taken the legendary Route 66—was Greaseland Studios in San Jose, California. Waiting there was an old acquaintance: studio owner Kid Andersen. “He used to play in my band before he moved to California to play with Terry Hanck.” Everything else was recorded at Mo’s Garage, owned by Buckshot Hunters bassist Morten Nordskaug.
Lauritsen, who co-produced the album with Nordskaug, had selected the songs destined for this special release well in advance. “Gary Nicholson gave me some songs—that’s where it all started.” He then received more from Andrew Duncanson and put together a selection of songs he liked. One song holds a particularly special place in the lineup, both musically and personally: “When Rita Leaves,” written by a man who forged his own distinctive sound from country, blues, R&B, rock ’n’ roll, and soul—Delbert McClinton.
Lauritsen has shared a long-standing friendship with the Texas native, one that began—naturally—through music. “I met him 20 years ago, in 2005, at the Notodden Blues Festival and told him that I used to play accordion to his song ‘When Rita Leaves.’” It was a confession made after a long evening of good conversation. “After my own show at the same festival, he invited me onstage.” Four years later, the two met again, and McClinton invited Lauritsen on his own cruise, the Sandy Beaches Cruise, in Florida. “The next ten years are history.”
Being able to experience those ten years—and the twenty before them—fills him with gratitude. “I’m deeply overwhelmed by the fact that I’ve been able to see the world with my band, from Australia to the U.S. and across Europe. I never would have thought we’d have the privilege of traveling the world with our music.” Not even 30 years ago, during those early days fueled by youthful drive and ambition? “No way!”
Strictly speaking, the story of his band goes back a few years further. “It all started as a jam band, The Buckshot Blues Band. When I met Arnfinn (Tørrisen, ed.) in 1994, we decided to look for a drummer, another guitarist, and a bassist for the Buckshot Hunters project and form a band.” Their stated goal: “To go in search of great songs without any preset rules.” The slightly modified band name was meant as a good omen. “‘Buckshot’ comes from a movie with Willie Nelson that featured a character named Buckshot George, a hunter. We always saw ourselves as music hunters, searching for the right songs.” But as motivated as these young sonic hunters were, success was slow to come.
With great dedication and pooled financial support from family and friends, Lauritsen, Tørrisen, Kyrre Sætraan, Nils Halleland, and Per Eriksen set up shop at Abience Studio in Oslo in 1995 to record an album rooted in blues-influenced music. The joy of releasing it soon gave way to the realization that without professional marketing, few people took notice.
“Oh, those were hard years,” Lauritsen recalls. It was his friends who encouraged him to continue with his kind of blues. “So I recorded an album called My Kind of Blues, which was the next step before we made Make a Better World.” Released in 2001, it was the first album for which he personally selected all the songs. “In many ways, it became a door opener. Thanks to that album, we played in Australia in 2002 and in many other great places.”
That leads to an obvious question for someone who has spent the past 30 years as a professional musician: how has the Norwegian and international blues scene changed over the last three decades? “That’s hard to answer. I suppose the biggest difference is the music industry, with all the digital platforms that everyone seems to love—and everyone makes money from them except those of us who actually make the music.” It’s a sad situation for everyone in the business. “Still, we keep making music, with no supporters other than our fans, believing that we’re making really good music—music that’s too good to be played on the radio!”
Christoph Ulrich
www.dastextwerk.com
CD Review
J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters with Friends
Still Be Friends
(Hunters Records, 51 minutes)
CD, digipack (4 panels) with booklet (12 pages) incl. song lyrics and liner notes
5 stars
Thirty years in the service of soul and blues—that truly is a reason to celebrate. Jan Tore “J.T.” Lauritsen does so in the way befitting a true devotee: with an album for which he invited friends, longtime companions, and idols into the studio. The result is now available—imported from Norway on CD and vinyl, or, of course much more easily, in digital form. As in 100 percent of cases, however, it’s worth investing in a physical copy here as well, not just for the sound. Both CD and LP come with liner notes well worth reading, in which J.T. Lauritsen traces the history of the Buckshot Hunters across ten albums. It’s worth keeping this story—and the many little stories within it—in mind as the CD spins in the player.
For example, when the “blue-eyed soul” of Lauritsen & Co. suddenly takes on a powerful country twang, Delbert McClinton sings his Tex-Mex classic “When Rita Leaves,” and Lauritsen sensitively adds a second vocal and accordion. This jointly recorded song recalls a knighthood of sorts from 20 years ago: when Grammy winner McClinton invited Lauritsen onstage during his tour to accompany him on this very song.
Of course, Still Be Friends is a pleasure even without such anecdotes. Its range spans rhythm and blues, soul, and blues; country, Cajun, and Louisiana soul; to rock. Much of it comes from the pen of multi-Grammy-decorated songwriter and producer Gary Nicholson (Willie Nelson, B.B. King, Fleetwood Mac), or from the many guests who brought not only themselves but also their songs into the studio—Andrew Duncanson or Christoffer Lund Andersen, for example.
Naturally, the soulful spirit of the Buckshot Hunters is a very polished affair that would also work well in the background—if it didn’t contain so much excellence that it effortlessly makes itself the main attraction. (cu)
J.T. LAURITSEN & THE BUCKSHOT HUNTERS WITH FRIENDS – Still Be Friends
(Hunters HRCD 012025)
Pete Hoppula
(published in BN issue 5/2025)

Old Review
BN141 - SEPTEMBER 2025
17.09.2025 JOHNNY ANDREASSEN
J.T. LAURITSEN & THE BUCKSHOT HUNTERS
Still Be Friends
Hunter Records
Et magisk album som vokser inn på deg
Det er aldri bare bare å ha store forventninger til en plateutgivelse. Som jeg jo hadde til J.T. Lauritsen & The Buckshot Hunters første plateutgivelse siden covid. Syv år etter fantastiske Blue Eyed Soul Vol1 og fem etter nesten like fantastiske Blue Eyed Soul Vol2. Det er store sko å fylle, og jeg gledet meg villt.
Dette er et av de mange gode eksemplene på hvor mye du mister, du som bruker Spotify eller lignende for å finne ut om du liker en plate før du kjøper den fysisk på CD eller LP. For da ville du gått glipp av denne nye perlen av et album fra dette hardhaus-bandet med røtter rundt Lillestrøm. For første gang jeg hørte dette albumet ble jeg umiddelbart skuffet. Melodiene låt altfor safe og tradisjonelle i sine valg, og selv om det føltes traust og bra i formen så var det langt fra mine forventninger. Første gangen.
Men heldigvis tar det lang tid å male et stakitt-gjerde, som jeg fylte tiden med mens jeg spilte dette nye albumet. Og mirakelet: Mye skjedde underveis. Albumet vokste på meg med uforbeholden styrke, og jeg tør nå å si at dette er et fantastisk – tør vi si – comeback. Med mange tekster fra den, i musikkens rootsverden, store låtskriveren Gary Nicholson. Topp lydproduksjon av Morten Nordskaug, JT og Delbert McClintons bandleder Kevin McKendree, og fine gjesteopptredener fra Kid Andersen, Curtis Salgado, Kevin McKendree, Andrew Duncanson og selveste Delbert McClinton. Og hans egen hær med Paul Wagnberg på Hammond, Ronny Aagren på gitar, Stina Stenerud på vokal, Jon Grimsby på trommer, Morten Nordskaug på bass og alltid like glimrende Arnfinn Tørrisen på gitar i sin beste form. Hvordan kunne jeg ikke skjønne at dette er øverste hylle med en gang? Det er rett og slett fordi Blue Eyed Soul-utgivelsene eleverte dette bandet så mye at man kanskje hadde urealistiske forventninger, at melodivalgene er safe og i første lytterunde kan føles som «yesterday news», men mest av alt fordi det levde livet og kameratskapet og meldinger til både kone/samboer, og verden trengte litt tid til å komme under huden. Men når det skjer, så begynner du å legge merke til alle detaljene i spillet, i gitarene, orgelet, rytemeseksjonen som er stram som Steely Dan til tider. Så lærdommen er: Stol aldri på første lytt. Stol aldri på Spotify.
Men mest av alt er det Jan Tore Lauritsens stemme. For en «pipe» han har. Faktisk kan den på sitt beste minne meg om Boz Scaggs på 70-tallet. Det er en snert der som er helt unik. Det er bare å sette seg ned med kickstarten på «How come my bulldog don’t bark», Steely Dan licksene på «Friction», den elegante soulvibben på «More days like this» med følelsen av Tad Robinson med Bobby King og Terry Evans i koret, Delbert-svinget i «Hold what I got», jazzfølelsen i blueslåta «Easy kind of livin», som føles som et konsertopptak en sen kveld på en ladet klubb i en amerikansk storbye, med eminent orgelspill av Palle Wagnberg, og det nye soul/blues stjerneskuddet Andrew Duncansons «Taking time» som danser deg inn i nattetimene.
Og de roligere og mer «til hjertet» låtene som tittelsporet «Still be friends», «No good place to cry» og ikke minst «Stronger than you need to be» vokser veldig på deg fordi budskapet er levert med sjel. Sistnevnte låt er for øvrig skrevet av nevnte Gary Nicholson sammen med vår favoritt Bruce McCabe, som tidligere var bandleder for Jonny Lang. Og vi har ikke nevnt «remake»-versjonen av Delbert McClintons «When Rita leaves» med Delbert i duett med JT. For en nerve det stråler i låta, der Delbert selv slår inn. Magisk. Doug Sahm er henrykt oppe i rock’n roll heaven, hører jeg. Og JT spiller trekkspill, noe han burde gjort mer av på albumet, synes jeg. For eksempel kunne trekkspillet gjort jobben i stedet for Hammondorgelet på «I oughta know». JT og bandet skal være forsiktig med å miste sitt særpreg.
Men spist er spist og gjort er gjort. Still Be Friends er et album for oss som er konfirmert for 40-50 år siden. Sånn er det. Et magisk album som vokser inn på deg, som de beste albumene gjør. Så ikke gå i Spotify-fella, så får du oppleve julen igjen. Ekte musikk, ekte musikere fra et stort norsk/amerikansk JT-kollektiv med masse på hjertet som treffer deg, utrolig fin groove i det som ligger bak vokalen, gitaren og litt sax, og masse detaljer som du elsker når ting får satt seg. Begynn med åpningssporet og «More days like this», så er vinflasken på bordet, og det er fredag på en mandag.
Den som fant opp musikken gjorde livet på jorda godt å leve for menneskeheten. Dette bandet, dette albumet, er et av de beste bevis på det.
Jan Ivar Høgrud
Off The Record
17.09-2025
J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters With Friends
Still Be Friends
Hunters Records
30 års jubileum for et av landets ledende bluesband.
20. september i år er det 30 år siden J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters entret den norske musikkscenen. Det skal selvfølgelig behørig feires med deres nye album Still Be Friends som er det tiende albumet i rekken samt en jubileumskonsert i Lillestrøm kulturhus. De er utvilsomt Norges ledende eksponenter for soul- og bluesmusikk med en omfattende karriere som har satt dype spor etter seg både nasjonalt og internasjonalt. I albumkatalogen finner vi sterke skiver som debutplaten J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters (1995), My Kind of Blues (1999), Blue Eyed Soul Volume 1 (2018) og oppfølgeren Blue Eyed Soul Volume 2 (2020). Det har blitt tre tiår med en særegen miks av deres velkjente soul- og bluestoner som publikum har fått oppleve gjennom bandets energiske og følsomme liveopptredener.
Frontmann Jan Tore Lauritsen er kjent for sin sjelfulle vokal og sitt karakteristiske uttrykk på trekkspill og munnspill, samt hammondorgel ved spesielle anledninger. Han mottok Notodden Blues Festivals Bluespris i 2014 og i 2015 tok bandet 3. plass i European Blues Challenge i Brussel. I 2017 nådde de semifinalen i International Blues Challenge i Memphis, i konkurranse med over 260 band fra hele verden. I 2022 fikk jeg gleden av å ta en prat med J. T. Lauritsen på Notodden Blues Festival og oppleve energien som strålte fra scenen da de spilte på Bellman Kulturpub.
På den nye skiva Still Be Friends har J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters med seg et stjernelag av gode musikervenner. Her kan vi nevne store navn som legendariske Delbert McClinton, Curtis Salgado, Mike Farris, JW-Jones, Kevin McKendree, Michael Joyce, Jack Bruno, Kid Andersen, Trez Gregory, Paul Wagnberg, Ronny Aagren og Michael Wallace. J. T. Lauritsen forteller at det er masse goodwill som skulle til for å få utgitt ei sånn plate og at det har vært en reise i seg selv, og det handler om det de har gjort de siste ti årene. Etter å ha lyttet til denne plata en rekke ganger så føler jeg at det er en av årets store bluesutgivelser som tar lytterne med på en fantastisk musikalsk reise i tid og rom fullt av minnerike øyeblikk, spilleglede og følsomme stunder.
På denne platen står høydepunktene i kø som den dampende åpningslåten How Come My Bulldog Don't Bark som gynger uanstrengt avsted og den nydelige tittellåten Still Be Friends med følsomme gitartoner fra Kid Andersen og lekne akkorder på Hammond B3 fra Paul Wagnberg. Det er flere store duettspor på dette albumet som Friction der J. T Lauritsen får selskap av selveste Curtis Salgado, og du verden som de to herrene leverer. Dette er også det første av flere spor på plata der en av mine favoritt trommeslagere Jack Bruno spiller. En mann jeg hadde gleden av å oppleve live i Drammenshallen i 1985 med Tina Turner på hennes Private Dancer turne.
When Rita Leaves er et av de store høydepunktene på plata der J.T. Lauritsen får selskap av låtens opphavsmann Delbert McClinton på vokal. Jan Tore møtte McClinton på Notodden Blues Festival i 2005 og de snakket sammen om livet og musikk. McClinton inviterte han opp på scenen med sitt trekkspill for å spille When Rita Leaves for første gang. Nå 20 år etter at de møttes spurte han Delbert om han ville synge sangen igjen på den nye platen, og svaret ble ja. Resultatet finner du altså på Still Be Friends, en helt ny versjon med Delbert McClinton og J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters. Et virkelig følsomt øyeblikk og en sånn låt som gir deg gåsehud på armene av ren musikkglede. Ellers vil jeg gjerne få nevne låter som soulperlen Stronger Than You Need To Be signert Gary Nicholson, David Z og Bruce McCabe, Hold What I Got der J. T. Lauritsen og Curtis Salgado imponerer stort igjen og hvor vi får en slående saxsolo av Dana Robbins. Når vi først snakker om dama som har spilt med bla. Aretha Franklin, Barry Manilow og Delbert McClinton, så er hennes bidrag på No Good Place To Cry helt enkelt så utrolig vakkert og bare nyt den sjelfulle vokalen til J. T.
Easy Kind Of Living er en stor blueslåt der go' foten tramper takten til Lauritsen sin eminente vokalfremføring, de briljante gitartonene fra Christoffer «Kid» Lund Andersen, Paul Wangbergs Hammond magi og den vakre koringen til Lisa Andersen. Plata avsluttes med den livlige Taking Time med storslått fremføring av J. T. Lauritsen og Andrew Duncanson som slapp det fantastiske albumet California Trap 28. mars i år. En feiende flott avslutning på ei stor bluesskive.
J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters er: J. T Lauritsen (vokal, trekkspill, munnspil, orgel), Morten Nordskaug (bass, kor), Jon Grimsby (trommer, kor), Arnfinn Tørrisen (gitar) og Ian Fredrick Johannesen (gitar). Plata er produsert av Morten Nordskaug og J. T. Lauritsen. Ansvarlig produsent er Kevin McKendree. Mixing og mastering av Morten Nordskaug.
Lørdag 20. september slipper J. T. Lauritsen & The Buckshot Hunters sitt nye album Still Be Friends og du trenger autentiske skiver som dette som vil lyse opp i den mørketiden som vi nå snart går inn i. 30 år med soul og blues skal nå feires og resultatet finner du i form av 12 helt fantastiske låter på et av årets fineste bluesalbum. Dette er plata du må ha i samlingen.— sammen med JT Lauritsen.
HERLIG START PÅ EN MANDAG!
NY ANMELDELSE MED TERNING 5 FRA BERGENS AVISEN.
Bort til Memphis!
Jan Tore Lauritsen og hans samkjørte kompiser er ute med oppfølgeren til «Blue Eyed Soul Vol 1»
Album «Blue Eyed Soul Vol 2» JT. Lauritsen & The Buckshot Hunters Hunter Records
Bandlederen fra Lillestrøm har blues i blodet og soul i stemmebåndene. Som vanlig er det i all hovedsak egne låter han og The Buckshot Hunters serverer. På 2020-utgivelsen har de riktignok fått litt hjelp av Lauritsens gode venner, Mike Zito og Bill Troiani, samt en liten perle av en kjærlighetssang signert Monika Nordli. Gjengen har også kostet på seg en cover av Don Robeys «You're Gonna Make Me Cry». Den legendariske plateselskap-grunderen, produsenten og låtskriveren smiler sikkert der oppe når han hører den versjonen. Resten av låtene har JT Lauritsen snekret sammen med gitaristene Arnfinn Tørrisen og Ian Fredrick Johannesen. Kvaliteten er jevnt over solid og velspilt med et svingende komp. Tørrisen er en feinschmecker i sine solopartier, men nå har han for alvor fått en jevnbyrdig kollega på sekstrengeren. I tillegg slår Ian Fredrick Johannesen til med kanskje platens flotteste låt - «Going Back Home». Tekstene er alltid sangbare, om enn noe forutsigbare her og og der. Kjærlighet er tema, og det er ikke lett å styre unna klisjeene. Men det skal ikke ta bort spillegleden kombinert med bunnsolid håndverk som denne gjengen viser. Med hjelp av en liten blåserekke er det lett å drømme seg bort til Memphis og kunne slå fast at arven etter Stax lever i beste velgående i Norge.
Per Haukaas BA







